Urbane barn var et samarbeidsprosjekt mellom Høgskulen på Vestlandet, Husbanken og Bergen kommune. Målet var å undersøke forholdet mellom fortetting og sosial bærekraft på den ene siden, og kommunes handlingsrom i den sosiale boligpolitikken på den andre siden.
Fortetting er et viktig grep i en bærekraftig byutvikling og et viktig mål for de boligpolitiske føringene. Pris er likevel en stor utfordring i fortettingsområdene, og vi ser at boligene, spesielt de største, ofte blir så dyre at barnefamilier ikke har råd til å kjøpe dem. Til tross for at Bergen kommune aktivt benytter tilgjengelige boligsosiale virkemidler, strekker ikke disse til for å sikre at lavinntekts barnefamilier får innpass på eiermarkedet i sentrale deler av byen. Fordeler vi startlånsmottakerne på et kart over Bergen ser vi at de presses ut i randsonene av byen. Et tegn på at de boligpolitiske føringene ikke legger godt nok til rette for en mangfoldig by.
Et samarbeidsprosjekt
Prosjektet “Urbane barn” er en videreføring av kunnskapsgrunnlaget i forprosjektet “Boliger for alle”. I mai 2021 ble rapporten fra forprosjektet med tittel «Boliger for alle: et tidsskille i norsk boligpolitikk» overlevert. Hovedprosjektet «Urbane barn – En casestudie om barnefamilier og fortetting i Bergen»
Hovedprosjektet har tatt utgangspunkt i data, intervjuer og observasjon fra tre utvalgte områder; Slettebakken, Nyhavn og Fyllingsdalen, og avgrenses til barnefamilier for å kunne se på hvilke virkemidler som kan bidra til større mangfold og sosial bærekraftig fortetting i storbyene. Hovedprosjektet har med utgangspunkt i de problemstillingene som ble løftet frem i forprosjektet sett på sosial bærekraft, og de sosiale konsekvensene av fortetting som byutviklingsgrep.
Fortettingens påvirkning i Bergen
Fortetting skal gi en mer bærekraftig byutvikling, men prisen på boligene blir så dyr at barnefamilier ikke har råd til å kjøpe dem. I intervjuene fra alle områdene fremholdes det at barnefamiliene enten ønsker eller må flytte ut av områdene, dersom de skal kunne kjøpe den boligen de ønsker seg, og da til randsonene og periferien av storbyen. Også funnene fra det kvantitative materialet om boligtyper, omsetningsutvikling og priser viser til at boligene er dårlig tilpasset barnefamilier. De kvalitative intervjuene peker i samme retning. I det innsamlede materialet er dette koblet opp mot tre forhold; boligstørrelse, prisnivå og forestillingen om en god oppvekst i enebolig/villa med hage.
De empiriske funnene viser at det finnes tydelige sosiale skillelinjer mellom de ulike nabolagene og fortettingsområdene i Bergen. De sosiale skillelinjene knytter seg i første rekke til i hvilken grad informantene opplever området og nabolaget som mangfoldig, sammensatt eller som homogent.
Den sosiale bærekraften blir lidende i møte med dagens fortetting, og særlig gjelder dette barnefamilier. Vi må derfor se på hvilke virkemidler vi har til rådighet. Et åpenbart virkemiddel vil være å bygge større og flere boenheter tilpasset barnefamilier med midlere og lav inntekt i de større byene. Her er det flere virkemidler som kan tas i bruk, slik som endret planprosess, endrede krav til utbyggere, bruk av eierrådighet, boligsosiale virkemidler eller andre juridiske og økonomiske virkemidler. Dette er virkemidler som staten i samråd med kommunene kan velge å utvikle videre. Det må jobbes videre med integrering og sosial bærekraft i fortettingsområdene. Forskningslitteraturen trekker frem at fraflytting bidrar til mindre stabilitet i nærmiljøene. Virkemidlene er tenkt å skulle dempe og eventuelt hindre dagens boligsegregering. Negative konsekvenser av fortetting må ikke sees på som en markedsstyrt naturkraft som ikke kan unngås, men heller som en samfunnsutfordring som det er mulig å gjøre noe med.
Les studien her: Urbane barn: en casestudie om barnefamilier og fortetting i Bergen