Byen hadde fra høymiddelalderen frem til 1863 et hovedsakelig frivillig brannvesen, etter hvert supplert med vekterordninger, brannposter og branntårn. En brannteknisk hovedutfordring i Bergen og mange andre norske byer, var at det rimeligste og mest tilgjengelige bygningsmaterialet til enhver tid var trevirke. En tilleggsutfordring, særlig langs kysten der de fleste byene befinner seg, var at topografiske forhold og i noen grad eiendomsforhold som regel tvang folk til å bygge tett.
Mellom 1561 og 1756 ble det opprettet flere åpne plasser eller brede gateløp som en videreføring og noen av dem innebar en utvidelse av opprinnelige allmenningene vi finner nevnt i Magnus Lagabøters bylov fra 1276.
Disse middelalder-allmenningene var opprinnelig kun en bred passasje mellom bygningene og tilgjengelige for alle, og hovedformålet deres var å lette tilkomsten til havnen. Regulering av allmenninger brede nok til å fungere som branngater ble etter hvert et myndighetsgrep for å redusere skadevirkningene av brann.
De virkelig store byplanmessige endringene etter brann ser vi ikke i Bergen før etter brannen som utslettet bebyggelsen mellom Torgallmenningen og Christies gate i 1855. 1916-brannen kom likevel til å forandre byens sentrum og gatestruktur i langt større grad enn 1855-brannen. Opprydningsarbeidet startet umiddelbart, byen tok til å fungere igjen overraskende fort, og en reguleringsplan var klar allerede et halvt år etter brannen etter en reguleringskonkurranse. I løpet av de neste 25 årene ble det vi i dag kjenner som byens forretningssentrum bygget som en moderne by med kvartalsbebyggelse i 5-6 etasjer.
Her finner du kapittelet om brannene som formet byen i plandokumentet (del 2 og 3):
Her kan du se hele plandokumentet (del 2 og 3 - 76.15 MB)
Her kan du se vårt Kulturmiljøkart med kulturminner og historiske kart.
Her kan du se Kartfortellingen om kulturmiljøplanen