Hageby som bytype og idé stammer fra den britiske byutviklings-teoretikeren Ebenezer Howard, som lanserte begrepet rundt 1900. Hagebybevegelsen knyttes til Arts&Crafts-bevegelsen og var en reaksjon mot industrialismens tette, skitne bysamfunn med til dels dårlige boforhold. Hagebyidealet er sterkt knyttet til estetikk, arkitektonisk kvalitet og det «ekte», og har i seg et ønske om å finne igjen kvaliteter fra den førindustrielle tiden og bringe dem inn i moderne boformer.
Hagebykonseptet fikk stor betydning for byplanlegging i Europa de første tiårene av 1900-tallet. Hagebyen skulle kombinere byens og landsbygdens fordeler og eliminere deres ulemper. Bebyggelsen skulle være lav og dominert av hager og vegetasjon, og samtidig ha nærhet til de større offentlige tjenestene i bykjernen, men med egne nære fellesfunksjoner, slik som kolonial, slakter, post etc. Idealet var å bygge en by der alle beboere skulle ha tilgang på ro, lys, luft og hver sin lille hageflekk, hvor det blant annet skulle være mulighet for å dyrke grønnsaker som en viktig del av matauken.
Forbedring av det fysiske miljøet med hovedelementer som en funksjonsdelt arealdisponering med en bevisst estetisk utforming av byrom, gater og bygninger, skulle legge grunnlaget for gode sanitære forhold og «sunne liv». Hager, felles parker og grøntområder med variert vegetasjon var viktige elementer både for folkehelse, men også for estetikk og skjønnhet i hverdagen. Til sist, byplanlegging og boligsak ble sett i sammenheng, og boligbygging, eller tilrettelegging for boligbygging, ble hovedsakelig betraktet som et kommunalt ansvarsområde.
Her finner du kapittelet om hagebyer i plandokumentet (del 2 og 3):
Her kan du se hele plandokumentet (del 2 og 3 - 76.15 MB)
Her kan du se vårt Kulturmiljøkart med kulturminner og historiske kart.
Her kan du se Kartfortellingen om kulturmiljøplanen