Dette er en type kulturminner som gjerne er lite iøynefallende, men likevel viktige minner om Bergens utvikling. Det dreier seg ofte om byggverk eller anlegg som ikke er ment for beboelse, men om byggverk som på ulike måter har dannet forutsetninger for en mer konsentrert bymessig bebyggelse. Gjennom historien har ulike teknologier virket strukturerende på Bergens form og utstrekning, og de materielle sporene etter den teknologiske utvikling beretter om hvordan bysamfunnet i ulike historiske perioder har tatt i bruk ny teknologi.
Før dampmaskiner, petroleumsmotorer og elektromotorer ble tatt i bruk, var direktedrift ved hjelp av vann den sentrale kraftkilden for å drive større mekaniske innretninger. Møller eller vannkverner var i førindustriell tid blant de større og mer kompliserte tekniske konstruksjoner.
Den gradvise teknologiske utvikling fra direktedrift basert på vannkraft, til flyttbare motorer og nye energikilder som gass, olje og elektrisitet førte også med seg nye betingelser for byutviklingen og nye typer tekniske byggverk som preget bylandskapet. Bergen Elektricitetsverk (i dag BKK) bygget i 1912 en kraftstasjon i Frøland i Samnanger som i dag står mer eller mindre uendret, sammen med en mottakerstasjon på Solheim utvidet i 1924/25.
Etableringen av vannverket i 1855 formet også indirekte byens struktur. Bergen var den første byen i Norge som fikk et moderne vannforsyningssystem basert på støpejernsrør og vannverket var en av forutsetningene for både ekspansjon og ny regulering av byen.
Her finner du kapittelet om tekniske kulturminner i plandokumentet (del 2 og 3):
Her kan du se hele plandokumentet (del 2 og 3 - 76.15 MB)
Her kan du se vårt Kulturmiljøkart med kulturminner og historiske kart.
Her kan du se Kartfortellingen om kulturmiljøplanen